Et kærlighedsnet griber os

Ved Areopagos' Sommerfestival lagde vores norske direktør, Raag Rolfsen, ud med et meget fint indlæg omkring festivaltemaet "balancekunst" 

Balansekunst!

Mon man med det mener: Balanse er ikke et mål. Balanse er en kunst.

Opprinnelig kommer ordet «balanse» fra to ord som er satt sammen, «bis» og «lanx», og betyr rett og slett «to skåler». Det er altså de to skålene i en vekt det er snakk om. Det er når vi har oppnådd likevekt mellom de to skålene at vi har balanse.

Linedanseren – balansekunstneren – holder helt i tråd med dette en stav eller en stokk i hendene. Stokken hjelper henne til å holde balansen, til å være i likevekt. Det kreves enorm konsentrasjon, oppmerksomhet, ferdighet, mot, kroppslig kontroll og tilstedeværelse for å legge ut på og gjennomføre balansekunsten - vandringen over linen.

Når en organisasjon som arbeider med kontemplativ og østlig spiritualitet, nyåndelighet, meditasjon osv. løfter frem et begrep som «balanse», er det en fare for at det oppfattes som for harmoniserende, som for mye en verdensflukt og kanskje som for innadvendt. Det er derfor, tror jeg, at man har lagt til ordet «kunst». Balansekunst er ikke statisk stillstand. Balansekunst er livskunst. For, balansekunstneren er allerede i balanse før hun begynner sin linedans, og hun vil igjen være i balanse når hun kommer frem til plattformen på en andre siden av linen. Men den virkelige balansekunsten utøves mellom disse to ytterpunktene, det vil si mens man er i ubalanse.

På samme måte kan vi tenke om livet. Før vi overhode er til og når vi ligger i graven, så er vi på sett og vis i balanse. Men en slik balanse er ikke noe å hige etter. En slik balanse er ikke noe mål. Balansekunst er ikke dødskunst, men livskunst.

Livet er preget av ubalanser. Mulige og reelle. Den mest åpenbare handler om rettferdighet. Den romerske gudinnen Justitia holder også en vekt med to skåler i sin ene hånd. Vi vet så alt for godt at den vekten som måler verdens rettferdighet, ikke er i balanse. I den ene skålen befinner det seg ikke så mange. Mange av oss er der. Men tvert imot alle idealer om rettferdighet er denne skålen mye tyngre enn den andre, der de fleste av jordens mennesker befinner seg. Økende ulikhet er vår tids største utfordring. Det vil kreve en ekstrem kunst å bringe den vekten i balanse.

Vi vet samtidig om den økende ubalansen i naturen, i klimaet, i artsmangfoldet, i forholdet mellom klodens evne til fornyelse og vårt forbruk. Vår jord befinner seg i en alvorlig og økende ubalanse. Også her kreves det en ekstrem kunst for å bringe vår verden i balanse.

Når jeg løfter frem disse to ubalansene, ulikhet og en truet klode, ubalanser som krever handling, utadvendthet og aktivisme, så er det fordi et slikt engasjement i seg selv balanserer den fristelsen som ligger i en spiritualitet som kun vender seg innover for å finne balansen der.

Jeg kunne like godt ha begynt i den andre ytterkanten, nemlig å peke på nødvendigheten av stillet, av konsentrasjon og kontemplasjon, av å finne en indre kjerne eller identitet som motvekt til vår tids aldri hvilende aktivisme, søken etter det spektakulære, og en aldri sovende sosial kommunikasjon på alle mulige plattformer.

Balansen finnes ikke i det ytre, i utpusten, i engasjementet og aktiviteten. Balansen finnes heller ikke i det indre, i innpusten, i kontemplasjonen og ensomheten. Balansen finnes i kombinasjonen av inn- og utpust – i å strekke seg mot en bedre verden for seg selv og for andre uten at man i alle bestrebelsene taper sin sjel.

Kom Jesus for å skape balanse? Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror kanskje heller at evangeliet, det gode budskap, er at vi skal få lov til å leve et liv midt i alle ubalansene uten å miste oss selv, uten å tape vår sjel – at vi skal ha en dyp indre trygghet når vi øver oss i balansens farlige kunst.

Når Jesu hender ble spikret til korset, så strakte Gud ut et sikkerhetsnett, et sikkerhetsnett under linen, som gjør at vi blir tatt imot når vi faller. Det er ikke meningen at vi skal ligge i sikkerhetsnettet for å sove. Selv om vi kan gjøre det også, når kreftene har tatt slutt og vi trenger hvile nært inntil noen somelsker deg. Men sikkerhetsnettets ytterste betydning er at vi skal vite at vi blir tatt imot når vi faller.

Nåden, evangeliets dypeste mening, er at vi skal vite at det er spunnet et kjærlighetsnett under oss. Troen er tilliten til dette, at et slikt nett eksisterer, selv når vi ikke har tid eller anledning til å betrakte det, fordi balansekunstens konsentrasjon, oppmerksomhet, ferdighet, mot, kroppslig kontroll og tilstedeværelse krever alt av oss. Og underet er, at når vi vet at vi blir tatt imot når vi faller, så behersker vi kunsten bedre.

La oss i denne ånden og i denne troen og tilliten øve oss i balansens kunst denne velsignede weekenden.  

Areopagos' direktør Raag Rolfsen

 Raag Rolfsen, direktør i Areopagos

Det sker

21. aug
Frederiksberg
29. aug
Sankt Knuds Kirke, Klosterbakken 2
31. aug
København
05. sep
Silkeborg
05. sep
Birkholm Sognehus, Hjortespringvej 130, Herlev
21. sep
Frivillighuset, Havnegade 3, 2. sal, Svendborg
11. okt
Margrethekirken, Revlingbakken 18, Aalborg

 

 

 

 

Bottom