Kunstverk av Leon Berkowitz , pendant green 1977.

Mystik for dummies

Hva er egentlig religiøs mystikk? Aropagosprest Tore Laugerud forteller om sine egne åndelige erfaringer, om skadelig åndelighet og hva han lærer av buddhismen. 

– Mystikk handler om menneskelige erfaringer, men det er erfaringer av en annen virkelighet, en makt eller en kraft, som er større enn oss selv, sier Tore Laugerud. Presten og lederen for Areopagos i Norge mener et møte med en annen virkelighet sprenger våre forestillinger, og det er umulig å kommunisere selve erfaringen.

– Derfor griper mystikerne ofte til paradokser, når de skal beskrive erfaringer. De kan for eksempel snakke om et “lysende mørke” eller “intet og alt”.

JEG-ET OPPLØSES. Han forteller at når man studerer mystikk, prøver man gjerne å antyde disse erfaringenes innhold og karakter ved å snakke om erfaringer av enhet, av at jeg-et oppløses i en annen og altomfattende virkelighet, av fred, salighet og glede. 
– Slike erfaringer er kjent både i kristen tro og i andre religiøse tradisjoner. De er ikke bundet av noen grenser, religiøst, kulturelt eller geografisk. Men erfaringene krever tolking. 

– Hva eller hvem er det mystikerne møter? 
– Som prest tror jeg, at de mystiske erfaringene er direkte opplevelser av Gud. Det er den samme Gud som vi forsøker å si noe om i dogmene (kirkens læresetninger), og som vi retter oss mot i gudstjenesten, når vi lovsynger, takker og ber, sier Laugerud. Han opplever tolkingen som en dynamisk prosess, hvor troen og innsikten vi allerede har gir mening til erfaringen. Samtidig utvider og fordyper erfaringen troen. 
– Mystikkforskeren Carl Albert sier det slik: “Kristen mystikk er en sammensmelting av den mystiske erfaringens innsikt, med den troens erkjennelse som skriver seg fra erfaringen”.

HAR OPPLEVD DET SELV. Laugerud tror at de fleste mennesker vil oppleve mystiske erfaringer svært sjelden – om de i det hele tatt vil oppleve dem.
– Erfaringene kan komme uventet og spontant. Det skjer, når Gud ønsker å gå denne veien inn til et menneske. Kanskje fordi Gud ser, at de trenger det, eller fordi andre veier er stengt. Samtidig vet vi, at slike erfaringer kan komme i forbindelse med at mennesker praktiserer åndelige øvelser, bønn eller meditasjon. Mystikerne er gjerne mennesker som ber mye. 

– Kan du selv få mystiske erfaringer gjennom måten du praktiserer din egen tro på?
– I noen få tilfeller har min trospraksis med stillhet, lesing av åndelige bøker, bønn og meditasjon gitt meg mystiske erfaringer, forteller Laugerud. Men han har også erfart at når han strever etter å få disse erfaringene, eller forsøker å “holde på dem”, så skjer det ingenting.

– Det ser ut til at erfaringene kommer lettere når vi er i krise, eller når vi er i den første kjærlighetsfasen i et forhold til Gud. Men snart leder Gud oss 'ut i ørkenen', der det åndelige livet kan virke tørt og karrig, mener Laugerud.

– Hva er vitsen med å lede dem som tror på ham ut i en slags åndelig ørken? 
– På den måten leder Gud oss til en stadig større tillitt, kjærlighet og overgivelse til ham. Gud ønsker å bli oppsøkt, ikke at vi skal søke de store erfaringene, de gode følelsene, de klare tankene. Derfor tenker jeg, at min trospraksis handler om å 'oppsøke Gud.' Uansett hva jeg føler og erfarer, vil dette samværet med Gud litt etter litt rense meg og forandre meg på dypet. Det er det jeg søker i min trospraksis: at Gud skal framkalle sitt bilde i meg.

– Hva med andre religioners åndelige praksis?
– Jeg ser en verdi i alle menneskers åndelige praksis. Jeg ser en lengsel og en søking, som jeg tror Gud har lagt i hjertene deres. Det gleder meg, når de følger sin lengsel og prøver å finne fram. Og jeg kjenner et dypt slektskap, når jeg ser hengivenheten deres. Jeg kan også være imponert over, hvor mye tid de legger i sin åndelige praksis, sier Laugerud.

RYSTENDE PRAKSIS. Noen ganger møter han åndelig praksis som ryster ham, for eksempel når den provoserer hans egne følelser eller overskrider hans etiske grenser. 
– Dette har blant annet skjedd ved spiritistiske seanser, der medier formidler beskjeder fra døde. Det har også skjedd i praksiser jeg møtte som misjonsprest på Madagaskar. Det kan både handle om praksisen i seg selv, eller måten den utføres på.
Han møter også mennesker, som bruker mer tid og krefter og penger på sin åndelighet enn det han tror er bra for dem.  
– Jeg tror ikke at alt er bra. Men jeg gleder meg over det som er frigjørende og livgivende. 
Laugerud lærer alltid noe i møte med andre menneskers åndelige praksis. Han mener at de østlige religionene har bevart en innsikt i sammenhengen mellom sjel og kropp, et helhetssyn som lenge var tapt i den vestlige tradisjonen – inklusive kirken – på grund av innflytelsen fra Platons filosofi. Når han mediterer, bruker han blant annet innsikter som kommer fra buddhismen.  
– Finnes det grenser for hva du kan bruke fra andre religioner?
– Jeg er ikke så opptatt av å sette grenser i utgangspunktet. Når Jesus Kristus er sentrum i våre liv og får fylle det, vil vi bedømme og ta i mot alt basert på en trofasthet mot ham. Derfor vil jeg ta i mot alt som nettopp leder meg i retning av Kristus. Jeg har har to kriterier. Det ene er at den åndelige praksisen gir liv og energi. Det andre er at den, slik Bibelen sier det (i Galaterbrevet kapittel 5, vers 22), gir Den hellige ånds frukter: kjærlighet, glede og fred, overbærenhet, vennlighet og godhet, trofastfasthet ydmykhet og selvbeherskelse. Det som erfaringsmessig fører bort fra Kristus, det som binder en fast og er ødeleggende, vil jeg sette grenser for.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på religion.dk

Bottom